Jeg blogger, altså er jeg

Under et møte i Forfatterforeningen i mars sa et ungt medlem av hankjønn: (jeg siterer ikke ordrett, men formidler meningen ): ”Man kan ikke kalle seg forfatter hvis man ikke blogger”. Ordene klasket brutalt på pultene der vi satt, åtte etablerte, eldre forfattere av hunkjønn, nettopp av det slaget som forlag og unge mannlige kolleger (spesielt de som skriver om norske bøker) helst ikke vil vite av. Vi er derfor ikke lenger så synlige i landskapet.
Den unge mannens utsagn var en utfordring. Jeg bestemte på flekken at jeg skulle starte min egen blogg innen sommeren. Ja, jeg skulle vise verden, og ikke minst meg selv, at jeg hadde rett til å kalle meg forfatter. Eller mer beskjedent sagt: at jeg fremdeles var i live og mestret en PC.
Jeg klarte det, jeg startet min egen blogg, men ikke før på slutten av sommeren. Det tok lengre tid enn beregnet. Alt tar lengre tid når man er blitt eldre, man er ikke lenger så rask i vendingen som man var tyve år tidligere. Å skrive tar også lengre tid, artiklene kommer ikke så fort og lett ut av fingrene. Jeg trenger å tygge ordene lenge før jeg slipper dem ned på tastene.
Lang tygging var en luksus jeg ikke kunne unne meg da jeg var frilans kulturjournalist på sekstitallet. Den gang var dagsavisene sugne på nyheter og kommentarer om fransk kultur som var mitt spesialfelt. Til og med Verdens Gang som ennå ikke var blitt VG. Jeg skrev og skrev, og de betalte for artiklene. Faktisk nok til at jeg kunne leve av det, særlig når jeg fikk antatt en kronikk. Fem hundre kroner for en halvside i avisen, det dekket matbudsjettet for to i en måned.
Jeg vet ikke hvor stort honorar man får for en kronikk i dag, men sikkert ikke nok til å underholde en mor og et barn i en måned. Forresten tror jeg at avisene har sluttet å betale for de artiklene de ikke selv har bestilt. Sist jeg hadde en artikkel i Dagbladet fikk jeg faktisk ingenting. Finnes det fortsatt frilans skribenter som lever av å skrive i dagspressen? Jeg tviler på det. Og for min egen del ville jeg ihvertfall ikke forsøke å gjøre det, selv om jeg var like sprek og kvikk som for førti år siden. Dagspressen er nemlig ikke lenger så interessert i kulturstoff at man kan satse på formidling som sikker inntekstkilde.
Hvem gidder å skrive for Dagbladet i dag, eller for andre Oslo-aviser? Ikke den som gang på gang har fått høre: ”Tusen takk for ditt innlegg, men vi har dessverre ikke plass”. Etter den tredje refusjonen gir man definitivt opp. Så: hva gjør man når man har noe på hjertet, noe som har fått sin form og fortjener å bli lest? Man skriver det på et brev, putter det i en flaske og kaster flasken ut på havet i håp om at noen skal finne brevet og lese det.
Eller man skriver det på en blogg. Den moderne flaskeposten.

Hvorfor Penelope?

Penelope er navnet på en nærmest uanselig kvinneskikkelse i Odysseen, Homers episke dikt om helten Odyssevs. Han som oppfant den trojanske hesten og vant krigen, og som i hele ti år måtte seile frem og tilbake over Middelhavet før han klarte å komme hjem til høvdingsetet sitt, øya Ithaka. Hvor kona ventet på ham, ja, nettopp Penelope.
Om henne står det ikke stort i Homers epos, bortsett fra at hun trofast ventet på sin husbond. Friere strømmet til Ithaka og presset henne til å velge en ny make, en ny høvding til øya, men hun overlistet dem: ”Først når jeg er ferdig med dette likkledet til min svigerfar, skal jeg velge mellom dere,” sa hun. ”Slå dere ned her i stuen og vent så lenge.” Trygg var hun, fordi hun viste at hun aldri skulle bli ferdig med arbeidet sitt: hver natt rekte hun opp igjen det hun hadde vevd om dagen. Og slik forble hun sin manns trofaste hustru, helt til helten endelig kom hjem og tok livet av alle frierne.
Penelope, den tålmodige, trofaste hustruen, et uovertruffet forbilde for alle gifte kvinner.
Penelopes vev, håndarbeidet som aldri blir ferdig, fordi det ødelegges etterhvert som det vokser frem. Som kan ødelegges fordi det egentlig er verdiløst – i likhet med alt annet kvinnearbeid, mente ihvertfall grekerne, verdens første misogyner.
Jeg bryr meg ikke lenger om den eldre litteraturens forakt for alt kvinnelig. Jeg er ikke forsonet med den, selvsagt ikke, men den fyller meg ikke som før i tiden med en indignasjon så stor og brennende at den utgjør en inspirasjonskilde. ”Penelopes vev” er nemlig tittelen på mitt første skjønnlitterære arbeid, et drama som hadde premiere på Trøndelag teater høsten 1978, og som senere ble spilt i Sverige og Nord-Irland og fremført i dansk og norsk radio.
Nei, det kommer ingen ny ”Penelopes vev” i fire akter fra min hånd. I dag kjenner jeg ikke lenger noe behov for å skrive dikt om oldtidens heltinner eller å forfatte et nytt feministisk manifest. Jeg overlater denne viktige oppgaven til den unge generasjonen.
Derimot synes jeg at ”Penelopes vev” kan være en godt navn for en blogg. For hva er en blogg, om ikke et slags evinnelig håndarbeid på PC-tastaturet, ustanselig påbegynt, aldri fullført. Noe kort, uhøytidelig som skrives på (nesten) hver dag, og som glemmes like fort som det offentliggjøres.
Velkommen til Penelopes vev.