Jeg blogger, altså er jeg

Under et møte i Forfatterforeningen i mars sa et ungt medlem av hankjønn: (jeg siterer ikke ordrett, men formidler meningen ): ”Man kan ikke kalle seg forfatter hvis man ikke blogger”. Ordene klasket brutalt på pultene der vi satt, åtte etablerte, eldre forfattere av hunkjønn, nettopp av det slaget som forlag og unge mannlige kolleger (spesielt de som skriver om norske bøker) helst ikke vil vite av. Vi er derfor ikke lenger så synlige i landskapet.
Den unge mannens utsagn var en utfordring. Jeg bestemte på flekken at jeg skulle starte min egen blogg innen sommeren. Ja, jeg skulle vise verden, og ikke minst meg selv, at jeg hadde rett til å kalle meg forfatter. Eller mer beskjedent sagt: at jeg fremdeles var i live og mestret en PC.
Jeg klarte det, jeg startet min egen blogg, men ikke før på slutten av sommeren. Det tok lengre tid enn beregnet. Alt tar lengre tid når man er blitt eldre, man er ikke lenger så rask i vendingen som man var tyve år tidligere. Å skrive tar også lengre tid, artiklene kommer ikke så fort og lett ut av fingrene. Jeg trenger å tygge ordene lenge før jeg slipper dem ned på tastene.
Lang tygging var en luksus jeg ikke kunne unne meg da jeg var frilans kulturjournalist på sekstitallet. Den gang var dagsavisene sugne på nyheter og kommentarer om fransk kultur som var mitt spesialfelt. Til og med Verdens Gang som ennå ikke var blitt VG. Jeg skrev og skrev, og de betalte for artiklene. Faktisk nok til at jeg kunne leve av det, særlig når jeg fikk antatt en kronikk. Fem hundre kroner for en halvside i avisen, det dekket matbudsjettet for to i en måned.
Jeg vet ikke hvor stort honorar man får for en kronikk i dag, men sikkert ikke nok til å underholde en mor og et barn i en måned. Forresten tror jeg at avisene har sluttet å betale for de artiklene de ikke selv har bestilt. Sist jeg hadde en artikkel i Dagbladet fikk jeg faktisk ingenting. Finnes det fortsatt frilans skribenter som lever av å skrive i dagspressen? Jeg tviler på det. Og for min egen del ville jeg ihvertfall ikke forsøke å gjøre det, selv om jeg var like sprek og kvikk som for førti år siden. Dagspressen er nemlig ikke lenger så interessert i kulturstoff at man kan satse på formidling som sikker inntekstkilde.
Hvem gidder å skrive for Dagbladet i dag, eller for andre Oslo-aviser? Ikke den som gang på gang har fått høre: ”Tusen takk for ditt innlegg, men vi har dessverre ikke plass”. Etter den tredje refusjonen gir man definitivt opp. Så: hva gjør man når man har noe på hjertet, noe som har fått sin form og fortjener å bli lest? Man skriver det på et brev, putter det i en flaske og kaster flasken ut på havet i håp om at noen skal finne brevet og lese det.
Eller man skriver det på en blogg. Den moderne flaskeposten.